Tirsdag 11. januar, Barranco camp

Kitt: “Da har vi kommet såpass langt opp at vi begynner å kjenne høyden. I går brukte vi dagen på å ta oss opp ca 1000 høydemeter til Shiraplatået, og allerede da var det noen som ble litt stive i blikket. Etter hvert gikk praten langsommere og de fleste fikk nok å tenke på på egen hånd. Ingen regel uten et stort unntak, og det er Kathrine. Hun dilter etter oss bakerst sammen med den skjønne afrikanske guiden vår, Mark, og de nyter begge å være i storform.

Cecilie har lært oss reststep-teknikken, slik at vi kan gå mer effektivt og spare så mye krefter som mulig,  men selv om vi prøver å bevege oss langsomt og spare krefter, så er var det flere av oss som kjente at hodepinen presset litt på allerede i går.  Gårdagen var også litt variabel når det gjalt været. Det regnet i perioder, men heldigvis var det meast opphold da vi var underveis gjennom den utrolig vakre faunaen.”

Monica: “I dag har vi gått både opp og ned, og heldigvis skal vi sove på nesten samme høyde som i går, så dette er aklimatisering på sitt beste. Gå opp i høyden og så ned for å sove. Men vi beveger oss altså framover samtidig, og i natt skal vi sove i det som heter Barranco camp, og ligger på ca 3900 moh. Turen over Lava Tower tidligere i dag var både tøff og slitsom og det er utrolig hvor sentimental man kan bli når man er oppe i høyden. Cecilie hadde på forhånd sagt at denne dagen ville bli litt tøff, men det er vanskelig å forestille seg hvordan det faktisk blir på forhånd. Da vi var på toppen av Lawa Tower hadde jeg antydning til tunellsyn og kjente virkelig høyden på kroppen. Da var vi oppe i ca 4500 meters høyde, så da vi begynte å gå nedover igjen var et akkurat som å fly. Det var helt utrolig hvor lett det gikk etter hvert som vi kom litt lengre ned, og jeg fikk til og med tid til å se hvor utrolig vakert det var rundt oss. Lyse blir helt magisk når været skifter slik det gjør, og sola beveger seg mellom skyene før den faller ned i horisonten.

Før det ble mørkt så vi bort på Barranco wall, eller breakfast wall som den også blir kalt. Den ser utrolig bratt ut, og herfra ser den nesten ubestigelig ut, men det finnes altså en vei opp mellom de bratte partiene. Mer om dette i morgen. Nå skal vi spise treretters middag igjen, og nyte kvelden og slappe av, drikke te med mye sukker og spise popcorn.”

Hilsen Monica, Kitt og alle de andre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende