Antarktis, 9. desember, 2009 – Dag 27
Når du er på en tur som dette, så får du uendelig mye tid til å tenke. Hjemme er det ikke sikkert at du får tid til å tenke tanken helt ut, eller at du får fullført tankerekka. Vårt privilegium er at vi ikke har så veldig mye som forstyrrer oss, så når jeg begynner å tenke på noe så vet jeg at jeg kan tenke nesten uforstyrret så lenge jeg vil.

Det eneste som forstyrrer tankene her jeg går, er vinden.  Av og til er det akkurat som om vinden tar tak i tanken og river den bort fra meg. Like fort som den kom, så er den borte. Andre dager, slik som i dag, er det vindstille. I tillegg snør det og det er white out, og da er det akkurat som å gå inne i bomull. Da er det lettere å holde på tanken. Når det er helt stille så er det mye lettere å holde på tanken.

Jeg prøver å være flink og skrive ned det jeg tenker på. Jeg har allerede skrevet ut over halvparten av boka mi og vi har bare gått en tredjedel, så nå må jeg spare på plassen i boka slik at jeg kan få tatt vare på tankene på resten av turen også.

Hva jeg tenker på? Mye på de der hjemme, og dere vet hvem dere er. Noen dager går tankene over i drømmer om helt andre ting enn å gå på ski. Det er for eksempel deilig å kunne tenke på det å gå barfot på ei sandstrand, og bare ha det godt og varmt. Det er mange gode og fine tanker. Noen er morsomme og jeg tar meg selv i å le høyt, og noen dager er det de triste tankene som er sterkest.

Mange av de turene jeg har vært på har blitt til i tankene mine på en tidligere tur. Hmm, jeg lurer på hvor langt det er rundt kyststripen på Jamaica?

Cecilie

Tips oss hvis dette innlegget er upassende