Axel Heibergbreen, tirsadg 19. april, kl 19.30, 2010 – Dag 68

Det er ikke mindre enn utrolig imponerende at Amundsen klarte å ta seg opp gjennom dette brefallet for snart 100 år siden. For han og de andre var dette terrenget helt ukjent, og med hunder og tunge sleder måtte de altså ta seg fram i dette enorme landskapet. Vi har akkurat slått opp teltet vårt etter å ha hatt den kanskje mest fantastiske dagene på turen vår så langt. Heldigvis skulle vi nedover da dagen startet.

Vi startet jo midt på natta tidlig i dag, etter at vi våknet ved midnatt av at det var  helt stille rundt oss. Avgjørelsen om å sette i gang midt på natta var ikke vanskelig å ta, etter flere dager i strekk med kuldegrader ned mot 45 minus og sterk vind, og kvart på to hadde vi spist frokost og var tilbake på skiene. Med sola i horisonten la vi ut på de første ni kilometerne i slak nedoverbakke mot ”the big drop”, en bratt nedoverbakke på 25-30 graders helling. Denne passasjen er som en port ned mot selve breen, og den bratte bakken er kanskje 500-600 meter lang.  Det gikk veldig greit å ta seg ned denne første bakken selv om alt egentlig så annerledes enn vi hadde forestilt oss ut fra kartet. Dimensjonene på omgivelsene dine er enorme. Alt rundt deg er stort, og du føler deg veldig liten i denne sammenhengen.

I bunnen av denne bakken starter ”Stillhetens dal”, som er dalen hvor Axel Heibergbreen ligger, og her i overkant av breen var det faktisk helt stille. Det lå dyp snø og ventet på oss, og terrenget foran oss bølget seg nedover. Her skulle vi altså starte den fantastiske dagen, og begi oss i kast med det ukjente. Til nå har vi jo gått trygt oppe på det tykke isplatået, som Antarktis består av, og det var nesten to måneder siden vi så fjell sist. Her nede befant vi oss mellom de mektige fjellene, oppå en ”levende bre” med alle sine utfordringer. Vi skulle først ta oss ned over disse duvende snøflatene mot Don Pedro-fjellet. Der  nede skulle breen sprekke mer opp og vi ville måtte begynne den virkelig orienteringa.

På forhånd hadde vi hatt mange gode rådgiver. I tillegg til å snakke med Børge Ausland og Sjur Mørdre, som har vært her før oss, hadde vi vært i London og kikket på satellittfoto over breen. Da Rolf og Eirik Sønneland kom ned her i 2001 skrev de notater. Disse brukte vi også, så til sammen så følte vi oss godt forberedt. Her må vi bare få lov til å takke Børge og Sjur for de gode beskrivelsene de hadde gitt oss på forhånd. Vi fulgte dem til punkt og prikke.

Vi var blitt fortalt at vi skulle ta oss helt fram til fjellet før vi ville finne en passasje, og her ble vi overrasket over hvor nært fjellet vi faktisk måtte før vi fant noe. Begge to var helt ”på” og vi følte virkelig at vi levde her vi stod og så utover de enorme sprekkene rundt oss. Det er som en labyrint, så da er det godt å ha kart og gode beskrivelser. Da Amundsen var her, måtte han ta seg opp på toppen av Nansenfjellet for å få oversikt over breen og finne veien fram mellom alle sprekkene. Han skulle tross alt både gå oppover, og hadde hundespann med tunge sleder med seg, så konsekvensen av feilnavigasjon var mye større for hans følge enn for oss som kom her med de lette pulkene våre på slep.

Vi manøvrerte oss fram til området som heter ”Triangelet”, og hadde Amundsens Brefall på venstre side på vei nedover. Dette er noen enorme sprekker som ligger og gaper ved siden av oss. Nå skulle vi i følge Sjur ”ta oss så langt ut på kanten som vi turte”  Vi turte og turte, og til slutt stod vi bare noen få meter fra det enorme gapet. Vi måtte faktisk ta oss litt tilbake igjen før vi skulle snu 90 grader mot Amundsens Brefall igjen. Jeg tok meg i å tenke på de stakkars hundene igjen. Her slet de seg opp, bare for å bli slaktet etter at de hadde kommet seg opp på platået. Det kunne ikke ha vært mye kjøtt igjen på dem etter disse motbakkene.

Det gikk nå litt ”opp og ned” og ”rundt omkring” før vi kom fram til ”Skihoppet”. Dette hadde jeg også sett for meg som noe annerledes inni hodet mitt, enn da vi nå stod her. Skihoppet er en ganske smal passasje mellom to store sprekker og har nok fått navnet sitt på grunn av at det skråner nedover mot høyre og at det føles som å gå ned et slakt overrenn på et skihopp. Her ned var det såpass bratt at pulkene våre tok litt av og dro litt i oss der de søkte nedover, men vi klarte å holde styr på dem.

Jeg må innrømme at vi begge to pustet litt lettet ut da vi endelig var nede fra skihoppet. Men til tross for at det hadde vært en veldig spennende og utfordrende opplevelse, så var vi bare “to store smil”. Det er vanskelig å sette ord på slike naturopplevelser, men jeg føler på en måte at det er dette jeg lever for. Ja, det må faktisk bare oppleves for å være mulig å forstå.

Vi gikk noen få kilometer videre etter at det verste brefallet var unnagjort, og etter 17 timer med intens jobbing, var vi både slitne, dehydrerte og veldig klar for teltet og soveposen. Nå er klokka litt over 19, og vi sitter altså i teltet og tenker tilbake på denne dagen som har vært så utrolig opplevelsesrik og helt fantastisk. Vi befinner oss fortsatt på breen, og jeg kan se den neste sprekken rett nedenfor teltet vårt her, men den videre marsjen kommer til å bli ”a walk in the park” sammenlignet med i dag.

Jeg må også si at jeg har vært mektig imponert av Ryan i dag. Vi har jobbet så godt sammen, og han har gått rundt med det feteste gliset en sliten polfarer kan ha. Jeg er utrolig glad for at han hadde mulighet til å være med meg på denne turen, og vi har fungert veldig bra som turkamerater. Nå har vi bare noen få dager sammen før turen er ferdig og så skal vi hjem igjen hver til vårt.

Det som ligger foran oss nå er et par dager på ski for å komme oss et stykke ut på havisen. Etter at vi har kommet helt ned, og ut av dalen og breen, skal vi gå 20-30 km ut på havisen, og så er vi faktisk ferdig. Vi håper at det kan skje i slutten av denne uka.

Hilsen en utrolig glad, og sliten Cecilie fra Axel Heibergbreen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende