Stavanger, 30. januar, 2010

cecilie_portrett_antaktis_webSelv om jeg sa at jeg var ferdig med bloggen for denne gang, så har jeg noen småting på hjertet fortsatt. Først må jeg fortelle litt om turen hjem. De som tror at det bare er å møte opp og sette seg på flyet etter en slik tur, må tro om igjen. Før vi dro ned, hadde vi sendt alt utstyret i forveien, men nå skulle vi ha med oss pikkpakket hjem igjen, og ville prøve å ta det med som “vanlig bagasje”. Vel, du kan jo tenke deg selv øynene på de folka på flyplassen i Buenos Aires, da jeg kom inn i avgangshallen med to gigantiske pulker på tralla mi. Hadde det ikke vært for at flyet var to timer forsinket, hadde jeg sikkert måttet dra derfra uten pulkene, kanskje, men heldigvis hadde vi litt tid til “small talk”, og etter å ha fortalt litt om turen min osv, ble vi enige om at Ryan og jeg måtte bære pulkene om bord på egen hånd. Det ble noen kilo overvekt kan du si, men heller det enn å måttet sette dem igjen.

I Buenos Aires sa jeg farvell til Ryan. Samarbeidet oss imellom har fungert så utrolig bra, så det var litt rart og vemodig å si ha det bra, men jeg gledet meg så til å komme hjem at avskjeden gikk fint. Det blir flere turer senere, og allerede i August skal han være med på Kilimanjaroturene.  Jeg måtte mellomlande i Frankfurt i noen timer, og der fikk kakeutsalget dreis på omsetninga skal jeg love. Det var SÅ mange gode kaker å kjøpe at jeg ble nesten dårlig av å spise alle sammen. Appropos spising. Jeg tror jeg har lagt på meg 1 kg hver dag siden jeg kom til fastlandet. Det er ikke bra å veie under 50 kg, så hvert kilo er velkommen, og nå begynner jeg å ligne på en vanlig kropp snart.  Om en uke må jeg passe på å trappe ned inntaket av usunn og fettrik mat, og gå over på vanlig sunt kosthold igjen.

Hjemme i Norge ventet svigers på meg på Sola. Det var utrolig koselig å se dem igjen etter så mange uker borte. Men nå skal jeg være hjemme en stund og være sammen med alle de som jeg er glad i, og som er glade i meg, så det blir godt.

Jeg så at det var spørsmål om C-vitaminer på bloggen. Der kan jeg fortelle at vi hadde med oss piller for å få i oss alle nødvendige vitaminer og mineraler. De dagene vi følte oss litt slapp tok vi noen ekstra tabletter med 1000 mg C-vitaminer, bare for å booste imunforsvaret. Det er jo ikke plagsomt med bakterier og virus der nede, så det var vel mer for selvfølelsen enn at det hadde noen egentlig effekt, men nok vitaminer fikk vi i alle fall i oss.

Det er noen som fortjener ekstra takk for all støtte før og underveis på turen.

Først vil jeg takke utstyrsleverandørene våre som har vært med oss både i forberedelsesfasen og gjennom hele turen, Bergans, Devold og Åsnes. Vi er utrolig taknemmelig og stolte av å ha dere med på laget. Utstyret har holdt mål så til de grader. Den tryggheten det har vært for oss å vite at vi har de beste klærne og det beste utstyret kan ikke måles, og vi vil bare få rette en stor takk til alle sammen.

Takk også til Gyldendal, VG, STX og Global knowledge for at dere var med og hjalp oss med å få realisert denne drømmen. Vi håper dere er stolte over å ha vært med på laget selv om det var vi som fikk  privilegiet av å gjøre selve turen.

Takk også til Bjørn som har ført bloggen for meg her på VG. Uten han hadde det ikke blitt noen historier underveis. Jeg har kunnet ringe og fortelle hvordan vi har hatt det, og siden vi har jobbet sammen i så mange år, har jeg vært trygg på at det som til slutt har havnet på trykk har vært “min fortelling”.

Da får vi se hvor mange dagene det går før jeg er her igjen. Det er jo så mange spørsmål som har blitt stillt, og som fortsatt står ubesvart. Jeg håper at jeg skal få tid til å svare på noen av dem i løpet av dagene som kommer. Til da får dere ha det så bra alle sammen.

Cecilie (hjemme nå)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende