Antarktis, 19. januar, 2010 – Dag 68.Monstersprekker

I går var det altså så bikkje- og grisekaldt at vi måtte legge inn årene (les stavene), og slå opp teltet før dagen egentlig var helt ferdig. Ryan mente at det var så kaldt at vinden kom til å fryse til is, slå sprekker og pulverisere helt bort, men det skjedde altså ikke. Det ble bare kaldere og kaldere, og med den tiltagende vinden måtte vi til slutt bare slå opp teltet for å få varmen tilbake i kroppen. Da gikk vi allerede med det vi hadde av ull og dun, uten at det hjalp nevneverdig. I tillegg ble det white out, og det hjelper jo ikke på humøret når man egentlig ønsker seg sol og blå himmel- uten vind.

Nå ligger vi i teltet, ca 9 km fra toppen av Axel Heibergbreen og kan så vidt skimte Nansenfjellet i det fjerne. Vi våknet for ikke så lenge siden av at det var helt stille rundt oss, og vi kan så vidt høre at det blafrer litt i teltduken. Det har akkurat blitt tirsdag for klokka har så vidt passert midnatt. Vi er rastløse.

Da er avgjørelsen tatt. Ute er det nå blitt helt vindstille og sola  ligger og titter på oss i horisonten. Dette er akkurat det vi har drømt om de siste dagene med møkkavær, så nå pakker vi teltet og sakene våre og gir oss i kast med de siste kilometerne bort til toppen av Axel Heibergbreen. Vi vet at fra toppen er det en veldig bratt nedstigning på 25-30 grader som vi må gjør unna før selve breen med alle sprekkene skal forseres. På forhånd har vi snakket med kjentfolk (bl.a. Børge Ausland), og i tillegg har vi vært i London og sett på satellittfoto av breen, så vi føler at vi er godt forberedt på det som ligger og venter på oss bak passet.

Da hører dere fra oss igjen i løpet av onsdag/torsdag.  Nå er det ikke så veldig langt igjen vet dere…. Vi må bare komme oss ned breen og så gå 20-30 km utover havisen. Hvor lang tid det tar vet vi ikke helt, men så veldig mange dager kan det ikke ta J

Hilsen fra Cecilie i midnattssola.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende